Her om dagen tok jeg toget fra Trondheim til Oslo. Etter noen timers kjedsomhet ruslet jeg en tur til cafévogna, kjøpte meg en kopp kaffe og satte meg ned ved et bord. Etter en stund kom et eldre tysk ektepar og satte seg ved bordet mitt. De spurte meg ikke om det var ledig ved bordet mitt, og de kranglet med hverandre som en del gamle ektepar gjør. Jeg oppfattet dem som nokså gretne og uhøflige, derfor sa jeg ingenting, og jeg bestemte meg for å ikke røpe at jeg snakker tysk. Jeg satt altså der og drakk kaffen min og hørte på at de kranglet.
Kvinnen skjente på mannen fordi han hadde tatt med seg en plastskje for å røre ut sukkeret i kaffen sin. Hun beskyldte ham for å være et miljøsvin, og fortalte ham at det var helt unødvendig å røre i kaffen. Toget var tross alt i bevegelse, det var mange svinger, og kaffen ble dermed satt i bevegelse av seg selv, helt uten hjelp fra en miljøfiendtlig plastskje. Og slik fortsatte de med å krangle om ubetydelige ting, og hisset seg opp over den minste lille ting den andre sa eller gjorde. Vel, når jeg tenker etter var det helst kvinnen som kjeftet og hisset seg opp, og mannen som prøvde å være overbærende med henne.
Dette paret er ikke et enestående tilfelle. Jeg har observert tilsvarende hos andre gamle ektepar, eller gamle mennesker generelt. En ting er at man irriterer seg over hverandre eller går lei hverandre etter et langt liv sammen. En annen ting er hvordan man oppfører seg ovenfor omverdenen.
Noen eldre mennesker ser ut til å ha bestemt seg for å være frekke mot resten av verden, og dette gjelder spesielt gamle damer. Hvorfor er de slik? Jeg har riktignok ikke levd så lenge selv, jeg begynner å nærme meg 30 år, og synes livet blir bedre og bedre etter hvert som tiden går. Jo eldre man blir, desto sikrere blir man på seg selv. Jo eldre man blir, desto mer erfaring får man i å omgås andre mennesker, og man lærer seg å kjenne ulike mennesketyper og man lærer seg til å takle forskjellige situasjoner. Hvorfor er da så mange gamle damer så veldig gretne og sinte på verden? Er det slik at man mister sosial intelligens etterhvert som man blir eldre og hjernen forfaller? Eller er det slik at en gammel dame som hele livet har vært opptatt av å være tilstede for sin familie og sine nærmeste, og som har brukt livet sitt på å behage sine omgivelser, kommer til et punkt hvor hun tenker at nå har hun gjort nok, og at det nå er omverdenens oppgave å varte opp henne?
Eller er det rett og slett noen mennesker som har vært sånn hele livet igjennom, men at jeg ikke vet om det siden jeg ikke kjente dem da de var unge?
Etter en stund kom en ny kvinne og satte seg ved bordet vårt, hun var tydeligvis i samme reisefølge som det sure ekteparet. Hun henvendte seg til meg og beklaget at de hadde satt seg ned ved bordet vårt uten å spørre om lov. Jeg svarte at det var i orden, dermed var samtalen i gang. Denne enslige kvinnen var veldig blid og hyggelig, hun skravlet i vei om hvor vakkert det var i Norge, om Hurtigruten, om fjordene på Vestlandet som hadde gjort slik inntrykk på henne, om menneskene hun hadde møtt, og om høstfargene på trærne. Ekteparet virket bare middels begeistret.
Jeg lurer på om langvarig ekteskap tærer på de aller fleste. Og de som ikke viser det utad, de skjuler det godt og holder irritasjonen og frustrasjonen innenfor husets fire vegger istedenfor å ta det ut i cafévogna til NSB. Finnes det par som bevarer kjærligheten og respekten for hverandre etter 40, 50 eller 60 års ekteskap? Og som klarer å holde en god tone seg imellom? Jeg kjenner ingen.
