Kommentarer på: Innstilling til livet og alderdom

Av: Prinsesse Vil Ikke

Prinsesse Vil Ikke — Tue, 10 Oct 2006 09:42:48 +0000

Hmm, jeg har tilbøyelighet til å være enig med Sexy Sadie; jeg kjenner både super-hyggelige og veldig sure eldre. Men dessverre er nok de sure i overtall. Når det gjelder oppmerksomhet, har det heller motsatt effekt; for min del husker jeg heller (med glede) de få virkelig sprudlende gamle menneskene jeg har truffet. Som for eksempel damen på snart 90 som bodde i samme korridor som oss. Aldri et skjevt ord, men ofte et humoristisk sideblikk på tilværelsen.

Av: odile

odile — Mon, 09 Oct 2006 16:59:20 +0000

Kanskje de er redde for å bli glemt? All oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Det er bedre å bli husket som et hespetre enn å ikke bli husket i det hele tatt.

Av: Sexy Sadie

Sexy Sadie — Sun, 08 Oct 2006 12:11:24 +0000

Jeg synes det er mange hyggelige eldre og mange teite eldre. Tror ting ved ens personlighet blir tydeligere etterhvert som man blir eldre.

Av: hugen

hugen — Sat, 07 Oct 2006 19:09:15 +0000

Å bli gammal kan vere vanskeleg, – det er ikkje sikkert alt har vore så enkelt opp gjennom åra, og pågangsmotet og humøret kan tærast bort, og vonde plager overtar. Folk som er ute og reiser (turistar), må dessutan takle slitet og fustrasjonen med å vere slik på farten og blir ganske utilpass. Og denne typen strabaser kjenner ikkje aldersgrenser. Vi har vel alle høyrt og sett yngre par som ikkje har funne reisa heilt i samsvar med katalogen og brosjyra, og som det også kan koke over for!

Av: Laila

Laila — Fri, 06 Oct 2006 07:16:33 +0000

Jeg kjenner også en dame (nå 27) som har vært en kjeftesmelle hele sitt liv, og kan lett se for meg at hun fortsetter med det som gammel. Når man ser hvor utrolig mange koselige og blide eldre det finnes tror jeg også at kjekke og hyggelige mennesker holder seg slik, og at de bitre og sure har vært slik mesteparten av tiden.

Av: Prinsesse Lea

Prinsesse Lea — Thu, 05 Oct 2006 14:51:10 +0000

Vel… Jeg kjenner opptil flere sånne ektepar, som oppfører seg som nyforelskede etter 40 år.

Men jeg kjenner også mange som blir bitrere og bitrere jo eldre de blir. Egentlig kan jeg tenke meg at jeg kommer til å bli ganske bitter selv, om jeg finner ut at kroppen min ikke lenger vil lystre meg.

Av: sonitus

sonitus — Thu, 05 Oct 2006 08:13:31 +0000

[...] Odile’s blog [...]

Av: phalloides

phalloides — Wed, 04 Oct 2006 21:45:23 +0000

Fint skrevet og godt innlegg. Tror det blir feil å generalisere. Men at langvarige parforhold påvirker væremåten er sannsynlig. Ideelt sett burde det være slik at personene i parforhold tilfører hverandre noe og løfter hverandre. Slik er det trolig bare unntaksvis. I perioder, ja, men i det lange løp er jeg heller usikker. Det blir for mye gi og ta underveis. Familiære plikter opp mot egeninteresser og fordelingen av plikter og goder, har vel i stor grad ført til at pliktene tilfaller kvinnen og godene mannen. I hvert fall for besteforeldregenerasjonen av i dag. Og kanskje ligger noe av bitterheten der. Kvinnene har vært oppofrende for mann og barn, som del av husmorrollen tidligere. Når de nå ser resultater av kvinnefrigjøring og likestilling over 3-4 tiår, ser de også hva de selv “tapte” av muligheter til selvrealisering.

Innlegget reiser mange spørsmål og tanker. Dette ble å skrape litt i overflaten fra en som har feiret sølvbryllup for en tid siden