Hvis man ikke skal gå ut alene når det er mørkt, hvordan kommer man seg til og fra jobb i desember? Hvordan får man handlet mat? Hvordan får man drevet med fritidsaktiviteter, og hvordan er det mulig å besøke venner?

Det er vanskelig å følge med. Hvis jeg først har skrevet en kommentar et sted, vil jeg gjerne følge med på hva som skjer videre, og jeg vil gjerne se hvilke andre kommentarer folk legger igjen etter meg. Men jeg gidder jo ikke lete meg tilbake til den samme bloggposten seinere for å se om det har kommet noen nye kommentarer, for så å gjenta prosessen med alle bloggposter jeg synes er interessante.

Jeg har hørt at RSS skal være en nyttig sak, og at man kan “abonnere” på kommentarer til innlegg man synes er interessante. Men så kommer spørsmålene: Fungerer det hvis man bruker forskjellige pc’er; en på jobb, en hjemme og en hos kjæresten, eller hvis man bruker forskjellige nettlesere? Vil dette RSS-greiene funke overalt? Vil det bare fungere på andre wordpress-blogger, eller fungerer det på alle blogger?

Kan noen forklare meg dette på en enkel måte? Jeg er blond, og må ha ting inn med teskjeer. Ja, jeg vet at jeg har spurt om det en gang før på et forum som nå er borte, derfor finner jeg heller ikke igjen tråden.

På den annen side, hvilke samtaler er egentlig meningsfylte? Må man drikke seg full for å få til interessante samtaler? Samtalene blir som regel ikke interessante før en stund utpå kvelden når noen begynner å bli litt bedugget.

Edit: Linken virker visst ikke lenger.

Kvinnen skjente på mannen fordi han hadde tatt med seg en plastskje for å røre ut sukkeret i kaffen sin. Hun beskyldte ham for å være et miljøsvin, og fortalte ham at det var helt unødvendig å røre i kaffen. Toget var tross alt i bevegelse, det var mange svinger, og kaffen ble dermed satt i bevegelse av seg selv, helt uten hjelp fra en miljøfiendtlig plastskje. Og slik fortsatte de med å krangle om ubetydelige ting, og hisset seg opp over den minste lille ting den andre sa eller gjorde. Vel, når jeg tenker etter var det helst kvinnen som kjeftet og hisset seg opp, og mannen som prøvde å være overbærende med henne.

Dette paret er ikke et enestående tilfelle. Jeg har observert tilsvarende hos andre gamle ektepar, eller gamle mennesker generelt. En ting er at man irriterer seg over hverandre eller går lei hverandre etter et langt liv sammen. En annen ting er hvordan man oppfører seg ovenfor omverdenen.

Noen eldre mennesker ser ut til å ha bestemt seg for å være frekke mot resten av verden, og dette gjelder spesielt gamle damer. Hvorfor er de slik? Jeg har riktignok ikke levd så lenge selv, jeg begynner å nærme meg 30 år, og synes livet blir bedre og bedre etter hvert som tiden går. Jo eldre man blir, desto sikrere blir man på seg selv. Jo eldre man blir, desto mer erfaring får man i å omgås andre mennesker, og man lærer seg å kjenne ulike mennesketyper og man lærer seg til å takle forskjellige situasjoner. Hvorfor er da så mange gamle damer så veldig gretne og sinte på verden? Er det slik at man mister sosial intelligens etterhvert som man blir eldre og hjernen forfaller? Eller er det slik at en gammel dame som hele livet har vært opptatt av å være tilstede for sin familie og sine nærmeste, og som har brukt livet sitt på å behage sine omgivelser, kommer til et punkt hvor hun tenker at nå har hun gjort nok, og at det nå er omverdenens oppgave å varte opp henne?

Eller er det rett og slett noen mennesker som har vært sånn hele livet igjennom, men at jeg ikke vet om det siden jeg ikke kjente dem da de var unge?

Etter en stund kom en ny kvinne og satte seg ved bordet vårt, hun var tydeligvis i samme reisefølge som det sure ekteparet. Hun henvendte seg til meg og beklaget at de hadde satt seg ned ved bordet vårt uten å spørre om lov. Jeg svarte at det var i orden, dermed var samtalen i gang. Denne enslige kvinnen var veldig blid og hyggelig, hun skravlet i vei om hvor vakkert det var i Norge, om Hurtigruten, om fjordene på Vestlandet som hadde gjort slik inntrykk på henne, om menneskene hun hadde møtt, og om høstfargene på trærne. Ekteparet virket bare middels begeistret.

Jeg lurer på om langvarig ekteskap tærer på de aller fleste. Og de som ikke viser det utad, de skjuler det godt og holder irritasjonen og frustrasjonen innenfor husets fire vegger istedenfor å ta det ut i cafévogna til NSB. Finnes det par som bevarer kjærligheten og respekten for hverandre etter 40, 50 eller 60 års ekteskap? Og som klarer å holde en god tone seg imellom? Jeg kjenner ingen.

Jeg har aldri vært veldig personlig. Jeg har ikke snakket om jobben min, og heller ikke så veldig mye om kjæresten min, om vennene mine eller om ting som skjer i livet mitt. Andre jeg møter på nett har vært langt mer personlige enn meg, og noen har til og med skrevet under sitt fulle navn. Dilemmaet mitt har dreid seg om flere ting.

For det første må man tenke litt på at internett er mindre enn man tror, og folk man kjenner kan faktisk tenkes å lese det man skriver. Det trenger i og for seg ikke være noe problem, men hvis man skriver slik at man er gjenkjennelig, og samtidig bruker nettet til å øse ut av seg frustrasjon over sjefen, over venninna eller over ektemannen, så bør man tenke på at sjefen, venninna eller ektemannen kan slumpe til å lese det. Noen ganger har jeg undret meg over hvorvidt mine meddebattanter i det hele tatt har tenkt over den muligheten.

Jeg pleier forsovidt ikke øse ut av meg eder og galle på ovennevnte måte, men allikevel ønsker jeg altså ikke å bli gjenkjent. Hvorfor ikke? Vel, det hadde i og for seg ikke vært noen krise om min kjæreste eller min familie eller noen av mine nærmeste visste at det var jeg som skjulte meg bak nicket. Kanskje har kjæresten min gjettet det allerede, vi bruker jo tross alt samme PC rett som det er, og det hadde forsovidt ikke gjort noe. Men hvorfor forteller jeg ikke at det er jeg som skjuler meg bak nicket? Er jeg paranoid? Ja, kanskje.

Og hvorfor har jeg aldri snakket om jobben min, eller om utdanningen min, i løpet av tre år som nettdebattant? Det er jo tross alt en viktig del av livet mitt. Vel, hvis jeg fortalte det ville jeg blitt ganske så gjenkjennelig. Men fristelsen har vært tilstede. Noen ganger hadde det vært kjekt å slå i bordet med litt fagkunnskap der hvor det en sjelden gang kunne være relevant, og vise til at jeg visste hva jeg snakket om. Men jeg har altså latt det være. I tillegg er det greit å være meg ute på nett, uten å bli møtt med de fordommene man vanligvis blir møtt med når man har det yrket og den utdanningen jeg har.

Men hva er fordelene ved å være mer personlig og gi mer av seg selv? De personene som har gitt mye av seg selv, de blir man lettere kjent med. Man legger fort merke til nicket, man danner seg et bilde av personen, og det blir litt “kjøtt på beinet”. Man nikker gjenkjennende når nicket dukker opp, og nicket ser ut til å representere en troverdig personlighet.

Men det er nå engang slik at det man skriver kan bli stående der for all framtid. Og alle i hele verden kan lese det. Hva hvis man angrer på noe man har delt av deg selv? Hva hvis personer man skriver om kjenner seg igjen, og ikke ønsker å bli brettet ut på nettet?

På den annen side har jeg jo vært veldig personlig på enkelte områder på nett. Jeg snakker om mine tanker på en måte jeg ikke gjør med folk jeg omgir meg med til daglig. Anonymiteten gjør jo at man kan vrenge ut av seg det utroligste, på måter man ikke ville gjort i det virkelige liv, hvor tanken på folks eventuelle reaksjoner gjør at man modererer seg og besinner seg. Faktisk har jeg vært såpass personlig på nett at jeg ikke vil at folk fra “den virkelige verden” som ikke kjenner meg så godt skal få vite alt dette om meg. Jeg ville foretrukket at de ble kjent med meg på “den vanlige måten”. Det blir jo på en måte litt “juks” å lese seg til alt dette om en person, istedenfor å bli kjent med vedkommende gradvis. Det er jo tross alt mer enn nok info som dukker opp hvis man søker på mitt fulle navn i google, mer infor enn jeg foretrekker. Jeg har funnet ut at en psyko jeg ikke kjenner så veldig godt har googlet meg, pugget timeplanen min utenat, og bruker dette til å følge mine bevegelser. Og ikke bare det, men han er dum nok til å fortelle meg det også. Da kan man jo lure på hva slike syke personer ville gjort med tilgangen på all den infoen jeg har lagt i nicket, hvis det var tilgjengelig. Arbeidsplassen min legger ut info om når jeg jobber, idrettslaget legger ut treningstidene og så videre, og da er det plutselig veldig mye info der ute allerede, om ikke også nicket mitt med en del av mine tanker skal bli mer “offentlig”. Og jeg oppfatter det nesten som “juks” om en person vet hvilket idrettslag jeg er med i uten at jeg har sagt det til vedkommende. Da ville det vært enda mere “juks” om en person visste mine innerste tanker uten at jeg hadde fortalt ham dem. Psykoen ba meg en gang gjøre rede for hvorfor jeg befant meg et bestemt sted når infoen på nett tilsa at jeg burde vært et annet sted. Da begynte psykopatlampene å blinke ganske kraftig. Det finnes raringer med sykelig kontrollbehov der ute, og jeg har møtt en av dem. Jeg ønsker selv å bestemme hva jeg vil dele av meg selv.

Tanken om å opprette et nytt nick som ikke assosieres med det gamle, og hvor jeg kunne legge ut mer av den “offisielle” meg har vært tilstede, men det har blitt med tanken. Nå her jeg forsovidt akkurat skaffet meg nytt nick, men først og fremst fordi forandring fryder, og fordi “Odile” klinger litt penere enn det gamle. Men jeg har ingen umiddelbare planer om å “komme ut av skapet” med dette nicket heller.

Jeg tror nok jeg blir værende i skapet mitt.

Slagskip med maleriske fjorder som bakteppe, naziflagg på Stortinget, nordmenn med lusekofte, vakkert vinterlandskap, snø og ski – alle disse scenene vekker følelser hos de fleste nordmenn, meg selv inkludert. Men allikevel må jeg si at filmen var overraskende saklig og nøktern. Jeg kjøper selvsagt ikke argumentene om at Tyskland skulle “befri” Norge fra engelskmennene, men samtidig var de ærlige med hensyn til at en del av hensikten med å gå inn i Norge handlet om naturressurser, og da spesielt jernmalmen fra Kiruna. Mye av filmen dreide seg om slaget ved Narvik og sikring av jernbanestrekningen fra Narvik til Kiruna. I tillegg mente de det var enklere å angripe England hvis de hadde kontroll på den norske kystlinja. De innrømmet også både tap av liv og nederlag. Den engelske flåte var overlegen, og det var slett ikke så lett å få kontroll over Narvik. Det så mer ut som en film som dokumenterte både det som gikk bra og det som gikk mindre bra i forbindelse med okkupasjonen enn en ren propagandafilm.

Det var mange animasjoner, og de var overraskende moderne til å være laget i 1940. Det var kart hvor det ble vist hvordan de tyske troppene beveget seg. Filmen beskrev hendelsesforløpet fra april 1940 fram til sommeren samme år. Litt fri fantasi var det nok enkelte steder, og litt filmtricks, men stort sett var hendelsesforløpet ganske saklig beskrevet. Litt pussig var det dog at Vidkun Quisling ikke ble nevnt.

Filmen ble aldri vist i Tyskland – uvisst av hvilken grunn. Kanskje holdt den ikke mål, kanskje var den ikke propagandistisk nok eller kanskje var den bare egnet for spesielt interesserte.

De prøvde å innbille seerne at de kom engelskmennene i forkjøpet, og at hvis de ikke hadde angrepet Norge selv, så ville England ha gjort det.

Interessant og provoserende var det ihvertfall, og det har gitt meg en del å tenke på. Det var interessant å se krigshistorien fra “den andre siden”, og det er også interessant å trekke paralleller til nåtiden. Okkupasjonsmakter i dag vil jo også prøve å unnskylde at de invaderer et annet land med at de gjør det for en god årsak – for å “befri” landet.

Aftenposten om filmen

Nordiki.no – norske digitale kilder 1940 – 45.

1)Noen steder har utrolig mye “støy”. Det er alltid en kranglefant eller 5 som hisser seg opp over omtrent alt og som kverulerer på alt. Denne personen skriver gjerne 1000 meldinger om dagen. Når et menneske “spammer” et forum på en slik måte, blir det vanskelig for oss andre å finne de interessante temaene.

2)Noen steder inneholder utrolig mange tullefunksjoner. Det er avstemninger, konkurranser (hvem har den beste avataren osv), hvem er gift med hvem og får barn med hvem (ja, det går faktisk an å inngå virtuelle ekteskap med andre forumbrukere, og det er ikke noe poeng med dette overhodet).

3)Noen steder krever at du har skrevet et visst antall innlegg for å få lov til å nå inn til de “indre sirkler”, noe som fører til at folk må spamme for å få tilgang, og man tvinger folk til å bli en slik person som er beskrevet under punkt 1.

4)Noen steder befolkes av en masse kjerringer, som diskuterer bleieskift, håpløse ektemenn og konkurrerer om hvem som har de beste foreldreegenskapene, eller hvem som kjøper de dyreste, sunneste og fineste tingene til barna sine.

5)Noen steder har endeløse tråder med uinteressant pjatt og FU’er (forumundersøkelser) av typen “Hva slags øyenfarge har du?” eller “Hvor mye har du i gjeld?” Så er det cirka 100 personer som svarer hva slags øyenfarge de har, og dette er selvsagt komplett uinteressant lesning for alle oss andre.

6)Noen steder inneholder utrolig mye av det Rubric kaller “dildokultur hvor man helst snakker om prepubertetlignende ting på skikkelig lavmål”.

7)Noen steder befolkes av mennesker som stort sett svarer med enstavelsesord, og folk som har veldig bastante meninger. Hvis du starter en tråd, og legger ved en link, så utbasunerer folk sine bastante meninger uten engang å lese linken du postet.

Jeg er veldig glad for at ingen av disse irritasjonsmomentene har vært tilstede på Lysfontenen, og det er grunnen til at jeg har hatt det så hyggelig der.

forskning.no